11. juli 2012

Kavlivinner holder konsert på Vigelandsmuseet

Sommerprat: Hans Kristian Goldstein (23) var en av de fem solistene som opptrådte på De Unges Konsert i april år og ble tildelt Kavliprisen. Nå er han i Aspen, i august kan du høre ham i Oslo.

Hans Kristian, du er nå på musikkefestivalen i Aspen i USA. Hvordan er det? Skal du selv opptre?
På Aspen Musikkfestival er det flott. Jeg har en uke fri fra orkesteret her. Jeg lever livet og tar turer oppe i fjellene. De er nesten så nydelige som i Norge. Jeg skal spille sammen med mange andre i orkesteret i en produksjon av Tryllefløyten nå snart, i tillegg til flere andre konserter.

Hva skal du i sommer?
I sommer skal jeg Lese Don Quijote, trene og få nye venner her på Aspen. Jeg skal også bruke litt tid på å finne meg en leilighet. Jeg skal etablere meg her i Los Angeles før skolestart på University of Southern California. Og den 26. august skal jeg spille en solokonsert i Vigelands parkmuseum i Oslo. Dit er alle velkomne!

Hvor mye øver du?
Jeg øver to eller tre timer daglig, men før store konkurranser øver jeg nok litt mer.

 

Hvordan ser framtiden ut?
I fremtiden vil jeg kombinere musikkarrière og studier i USA med Norge og Sverige. Det er mange spennende prosjekter i Norge, derfor er jeg glad jeg er både norsk og amerikansk.

Når begynte du å spille?
Jeg begynte å spille fiolin da jeg var seks år, og da jeg var tolv begynte jeg å spille cello.

Har det alltid vært like gøy/interessant?
Det ble begynte å bli ekstra gøy da jeg fikk en liten ”groupie” (!). Jeg spilte nemlig Metallicalåter i et band. Dette var i USA da jeg hadde tatt to år på amerikansk High School.

 

Hvis du ikke hadde spilt musikk, hva hadde du gjort da?
Jeg tror jeg ville blitt hundetrener eller businesskonsulent.

Hva er ditt råd til andre som har lyst til å bli flinke til å spille et instrument?
Mitt råd er å prøve og oppleve andre kunstneriske bevegelser i tillegg til det instrumentet man først har begynt å spille. Etterhvert finner man sin egen vei. Man må også huske på at læreren er der for å være en inspirasjonskilde, men at det viktigste er ens egen drivkraft.