Ikke bare har Marit Svahn stått bak etableringen av Malawis første førskolelærerutdanning. Hun har også opprettet syv barnhager, familierådgivning, ungdomsrådgiving og spareprosjekt for foreldreløse barn.
Teresa Grøtan (tekst og foto)
I 2006 reiste Marit Svahn og ektemannen Sigvart Baberg til flere afrikanske land. Sigvart, som er veterinær, var blitt pensjonist, og ville finne et prosjekt han kunne engasjere seg i. Nord i Malawi, i provinsen South Nkatha Bay, fant Sigvart ut at han kunne starte et jordbruks- og dyreholdsprosjekt.
– Jeg ville ikke sitte med hendene i fanget og se på at han arbeidet, forteller Marit.
Hun er utdannet førskolelærer, og har undervist på videregående skole og på folkehøyskoler. I Malawi, et av de aller fattigste landene i verden, fantes det ikke førskolelærerutdanning. Ei heller barnehager. Marit satte i gang, og i 2010 tok hun opp det første kullet med 18 førskolelærerstudenter i byen Kape. Studentene ble rekruttert fra provinsen i nord, den aller fattigste delen av det fattige landet.
Norske og malawiske lærere
Marit utviklet pensum i samarbeid med professor Arve Gunnestad ved Dronning Mauds Minne, høgskole for førskolelærerutdanning, og høgskolelektor Joronn Sæthre ved Norsk Lærerakademi (NLA). Marit underviste selv i utviklingspsykologi, pedagogikk og metodikk, mens fikk hjelp av lokale krefter til engelskundervisning, drama og dans og sosiologi, og hentet norske lærerkrefter i spesialpedagogikk, dataopplæring og helse og ernæring. Fra Norge fikk hun 18 brukte PC-er. To av studentene hadde sett en PC før, ingen hadde brukt en.
Studentene hadde også liten erfaring med det som er selvsagt for norske barn: Leker og bøker.
– Jeg spurte hvor mange som hadde barnebøker da de var små, hvor mange som ble lest for. I det første kullet hadde én opplevd det. I det neste kullet, som ble uteksaminert i mars 2014, hadde ingen hatt bøker som barn, forteller Marit.
De hadde heller aldri prøvd tegning, maling, strikking eller andre formingsaktiviteter. En årsak er at landet er så fattig at en familie ikke kan bruke penger på annet enn det aller mest nødvendige, og skoler har ikke råd til å kjøpe inn slikt til barna.
Laget egen lærebok
En av de gode hjelperne er høgskolelektor Joronn Sæthre, som har undervist i spesialpedagogikk for studentene.
– Barn med utviklingshemming av ulikt slag skal integreres i vanlig skole i Malawi, men det er nødvendig å lære hvordan det kan gjøres, forklarer Joronn.
Det fantes ikke læremidler i emnet, så Joronn måtte lage sitt eget opplegg. Hun har til og med forfattet en egen lærebok, Disability is not inability, til de malawiske studentene. De første par årene betalte Marit og ektemannen for alt selv. Til sammen har de brukt 1,5 millioner av egne midler.
– Først syntes jeg det var vanskelig å bruke deler av pensjonen min på dette, men nå kan jeg ikke tenke meg noe mer meningsfylt å bruke pengene mine på, forteller Sigvart.
Sigvart dyrker 400 mål med jord, og driver med opplæring i dyrehold. De to har bygd et norsk trehus ved innsjøen Lake Malawi, og tilbringer fire måneder i året i landet.
Mindre underernæring
I 2012 fikk Marit Kavlifondet med på laget, noe som har betydd mye for prosjektet. Marit har også økonomisk støtte av Arnstein Bjørke i Fagbokforlaget, i tillegg til en rekke private givere blant norske venner og familie.
I 2012, samme år som de første studentene var ferdige, startet Marit opp syv barnehager i sju landsbyer i provinsen. Barnehagene kalles nå Kavlibarnehagene fordi midlene kommer herfra. Hver barnehage har 60 barn, 30 på formiddagen og 30 på ettermiddagen.
– Det kanskje viktigste resultatet av barnehagene er at underernæringen i området har gått betydelig ned forteller Sigvart.
Alle de 420 barna, som er mellom 3 og 5 år, får et varmt måltid om dagen. Det består av kassava, mais eller ris med en bønnesaus. Enkelt, men næringsrikt. Fjorten av de første 18 utdannede gikk rett til jobb som pedagoger i barnehagene. I det siste kullet av nyutdannede har de fleste fortsatt ikke jobb.
Nasjonalt godkjent
Fra høsten 2014 er det meningen av statlige midler skal drifte utdanningen videre, men Marit, Sigvart og Joronn er ikke så sikre på at det kommer til å skje, så håpet er å skaffe midler til videre drift. Prekært er det også å få forbedret sanitærforholdene på skolen.
Alt av oppbygging og utvikling har blitt grundig dokumentert og oversendt malawiske myndigheter. Til tross for enkelte utfordringer, har dialogen med myndighetene vært god, og Marit Svahn oppnådde det hun hadde håpet på i februar 2014: Skolen ble statlig godkjent som offisiell førskolelærerutdanning. Ikke bare dét: Den er blitt nasjonalt senter for førskolelærerutdanning (National Centre for Early Childhood Development).
Skolen drives nå helt og holdent av malawiere. En elev fra det første kullet, Harvey Kadzumbe, er rektor.
– Det er det største vi har oppnådd hittil, forteller Marit. – Nå har vi nådd målet vårt.
Fakta:
- Vibitac Preschool Teachers Training College er nå Malawis første, og hittil eneste, offentlig godkjente førskolelærerutdanning.
- Syv barnehager med til sammen 420 barn er etablert. Alle de pedagogiske lederne er utdannet ved Vibitac.
- Et bibliotek er under bygging i byen Kape.
- 39 foreldreløse barn sponses av nordmenn. Hundre kroner gis til deres foresatte hver måned, og hundre kroner settes inn på en konto som barnet får disponere når det fyller 16 år.
- Familierådgivning, rådgivning for ungdom og månedlige foreldremøter i barnehagene er satt i gang. Alt dette drives av frivillige malawiere.