10. juni 2015

Kirurg, men ikke lege

Helsevesenet i Sierra Leone er rasert på grunn av ebolaepidemien, og er på samme nivå som under borgerkrigen på 1990-tallet. En pragmatisk innstilling er nødvendig for å bedre landets helsesituasjon, mener kirurg, forsker og grunnlegger av organisasjonen CapaCare, Håkon Bolkan.

Tekst og foto: Teresa Grøtan

CapaCare, satt sammen av ordene capacity og care, er en norsk organisasjon som lærer opp helsepersonell, såkalte clinical officers, til å utføre kirurgiske inngrep. Opplæringen foregår over tre år, og består av teori og praktisk, kirurgisk opplæring gitt av norske fagfolk. Formålet er å gi langt flere, særlig på landsbygden, tilgang til operasjoner de ellers ikke hadde fått av geografiske og økonomiske årsaker.

Bolkan svarthvitt

Et liv med CapaCare:

– Jeg er kirurg på St. Olavs hospital, i tillegg har jeg et doktorgradsstipendiat på NTNU der jeg evaluerer det vi gjør i Sierra Leone, så hva som er forskning og hva som er prosjektutvikling for CapaCare er ikke lett å si – alt går i hverandre, forteller Håkon Bolkan, grunnlegger av og styreleder i CapaCare.

I mars inngikk CapaCare et samarbeid med FNs utviklingsfond i Sierra Leone. FN-organisasjonen vil støtte arbeidet deres videre, både økonomisk og politisk. Målet er å utdanne 60 kirurger innen 2019.

CapaCare rakk å utdanne tre kirurger før ebolaepidemien brøt ut i juli i fjor. I august måtte de stenge undervisningen av sikkerhetsgrunner. For et par måneder siden startet de opp igjen.

Ebola tok de beste

I et intervju sa du at ebolaen har rasert helsevesenet. Hvordan har sykdommen påvirket arbeidet deres?

– Ebola er en veldig lumsk sykdom fordi den er så vanskelig å identifisere. Du kan ikke se på pasienten om det er ebola, influensa eller kjærlighetssorg – hodepine, nedsatt matlyst og kroppssmerter kan være alt dette. I begynnelsen var det bare noen få som hadde ebola, men de ble stuet sammen i ambulanser sammen med andre som ikke hadde det. Når de kom fram til sykehuset hadde alle ebola. Så ble folk skeptiske til å dra til sykehuset, og leger og sykepleiere skeptiske til å ha pasienter. Den kombinasjonen har ført til et dramatisk fall i antall innleggelser: Fødsler, malaria, lungebetennelser, you name it. Dødeligheten av helt banale sykdommer er nå på samme nivå som under borgerkrigen.

Dere har også opplevd tap selv?

– To av våre studenter har dødd av ebola. Og de ble smittet fordi de var på jobb og tok i mot pasienter mens andre holdt seg unna. Ebola har valgt ut de mest dedikerte. De som har holdt seg hjemme og sykmeldt seg, har overlevd. De som har reist på ferie til USA i seks måneder, har overlevd. De som har blitt værende, møtt opp på jobb, det er de som ble smittet. Det er en stor tragedie.

De som er helt ferdig opplært av CapaCare, er de i jobb?

– I høyeste grad. Da jeg var i Sierra Leone for noen uker siden, traff jeg to av de tre som er helt ferdige. Den ene jobber på et sykehus og fortalte at kirurgen og gynekologen, begge utenlandske, hadde reist da epidemien brøt ut. Han hadde gjort alle operasjoner på sykehuset siden august. Han alene hadde holdt det kirurgiske tilbudet på sykehuset åpent gjennom hele epidemien. Den andre jeg traff var i et tredelt vakt-team, der den ene, en eldre kollega, var veldig mye ute og reiste, og den andre var svært ung og hadde liten kunnskap. Han anslo at han utførte 70-80 prosent av alle operasjonene.

Kirurgi ikke tilgjengelig

Hvorfor startet du og Brynjulf Ystgaard CapaCare i 2010?

– Fordi to milliarder av verdens befolkning ikke har tilgang til det som defineres som en enkel operasjon, som en blindtarmbetennelse, et beinbrudd eller et keisersnitt. De neste 20-30 årene vil det komme 500 millioner nye innbyggere i Afrika sør for Sahara. Det tar lang tid å utdanne en lege, og enda lenger tid å utdanne en kirurg. Det er helt urealistisk å tro at det er mulig å få dekket behovet.

– Da jeg arbeidet for Leger Uten Grenser i Sierra Leone i 2007, var jobben min å lære opp ufaglærte til å behandle malaria. Da tenkte jeg at det kanskje var mulig å lære opp helsearbeidere som ikke er leger til å gjøre kirurgiske inngrep også.

Men det er da et stort sprang? Behandling av malaria skjer jo med medisiner?

– Ja, det kan kanskje høres sånn ut. Men da vi begynte å undersøke det, viste det seg at det alt ble gjort i Øst-Afrika. For eksempel blir 90 prosent av keisersnittene utført av ikke-leger i land som Mosambik og Malawi.

Åtte kirurger

Hvordan ser de som er kirurger og har en lang utdanning på dette? En skulle tro det ble en profesjonskamp?

– Det er det for dem. Men i hele Sierra Leone finnes det ikke mer enn åtte kirurger. Allerede i dag gjøres mer enn halvparten av operasjonene av leger som ikke har spesialisering i kirurgi. De er bare nødt til å gjøre det.

– Vi vet at kvaliteten på operasjonene som gjøres av leger uten kirurgisk spesialisering er diskutabel. Sannsynligheten for å dø etter keisersnitt er hundre ganger større i et fattig land enn i Norge. Nå har ikke det bare med kvaliteten på selve operasjonen å gjøre: Pasientene kommer sent til sykehuset, det er dårlig infrastruktur, dårlig utstyr, dårlig anestesi, og så har jobben kirurgen gjør også noe av skylden.

– Når det gjelder profesjonskamp: Jeg tror markedskreftene vil regulere dette. Du som pasient ønsker å gå der det er best mulig behandling ut i fra hva du har råd til å betale. Utdannes det flere leger med spesialisering i kirurgi, vil de alltid ha høyere status enn dem vi lærer opp. Da vil de presse våre folk til å arbeide på de mindre sykehusene ute i distriktene. Og det er egentlig bare bra – vi ønsker at de vi trener skal arbeide på lokalsykehusene hvor det udekkede behovet for kirurgi er størst. Vårt formål er å bedre tilgangen til kirurgi, så vi trener også leger. Kirurgi handler om teamarbeid. Både ikke-legene som gjør operasjoner, legene og sykepleierne som tar hånd om pasientene før og etter operasjonene, er viktige..

Å dele kunnskap

Hvor mange er under opplæring hos CapaCare, og hvilken legeutdanning tilbyr det offentlige i Sierra Leone?

– Vi har 34 under opplæring nå. Målet er 60. Sierra Leone utdanner 20-30 leger i året. Til sammenligning utdanner Norge 600 årlig, og vi har en million færre innbyggere. Sierra Leone har dessuten nesten ingen godkjente spesialiseringer, verken innen kirurgi, anestesi eller gynekologi.

Hva er din visjon for CapaCares framtid?

– Visjonen er å bedre tilgangen til kirurgi av god kvalitet i områder dette mangler. Kirurgiske operasjoner er viktig for svært mange sykdomskategorier, alt fra fødselshjelp til ulykker, infeksjonssykdommer og kreft. Vi vet at når kirurgien på et sykehus bedres, så bedres veldig mange av de andre tilbudene også, som organisering, blodprøver, røntgen og overvåkning av syke pasienter. Det er én viktig side.

– Videre ønsker vi å lage en plattform for helsearbeidere fra det rike nord som vil gi av sin kunnskap i områder der dette ikke er tilgjengelig. Og så ser vi at når dette gjøres i litt større skala, er det viktig å utføre gode evalueringer. Mye av arbeidet som gjøres i lavinntektsland vet vi ikke effekten av. Derfor er det viktig å forske på problemene og måle effekten av de tiltakene vi gjør. Vi samarbeider med St. Olavs hospital, som gir ansatte fri med lønn for å reise og undervise, og NTNU som bidrar med forskningsmidler og forskningskompetanse. Prosjektet er forankret ved NTNU som en del av deres satsingen på global helse.

Kavlifondet har støttet CapaCare siden 2011 og finansiert kirurgisk opplæring av 30 helsearbeidere. I mai i år bevilget Fondet i tillegg midler til gjenåpningen av Masangasykehuset etter ebolaepidemien, der det meste av CapaCares opplæring skjer. Midlene brukes til utstyr for avfallshåndtering for å gjøre sykehuset trygt for pasienter og ansatte.

Les mer om CapaCare