– Jeg vil ikke være fattig! Derfor jobber jeg så hardt.

– Det beste med skolen er at jeg har noe å strekke meg mot. Det er så vanskelig å leve her, sier 12 år gamle Rasmata fra landsbyen Zorgho i Burkina Faso. Den unge jenta fremkaller et forsiktig smil.

1D9A3545

Tekst og foto: Egil Mongstad/Strømmestiftelsen

Under et overbygg med stråtak sitter en gammel mann. Bestefaren til Rasmata Bonkoungon har ikke kunnet arbeide på flere år. Ikke har han gått på skole heller. Han fikk ikke lov av faren som var medisinmann. I en dynge av gamle sekker, tøy og bokser, i filler og blant esker med ulike urter og planter, kvister og bark rundt seg, sitter han gjennom det meste av dagen.

Bestefars jente

Rasmata er bestefars jente, og jobber flittig for ham. Hver morgen, i halv fem-tida, starter hun med å rydde, hente vann og gjøre det hun kan før hun vasker seg og går på skolen klokka 8.

1D9A3514

Først gikk hun på Speed School ett år. Deretter fikk hun begynne på den offentlige skolen. I dag går hun i femte klasse, og er absolutt den beste eleven i klassen. Av de 116 elevene i klasserommet har hun oppnådd et gjennomsnittlig resultat med 9,3 poeng av maksimum ti oppnåelige.

Far til Rasmata døde for flere år siden. Morens historie kjenner vi ikke. Den vesle jenta ble sendt til bestefaren uten at han tenkte på å sende henne til skolen. Da hun var ni år gammel, fikk hun en ny sjanse til å gjøre det bestefaren aldri fikk mulighet til: begynne på skolen.

Liker skolen

– Jeg liker å gå på skolen, det er så viktig for meg. Det gir meg kunnskap og mulighet til å få en jobb, et arbeid som jeg kan tjene penger på og hjelpe bestefaren min, forteller Rasmata.

Celestine Ouedraogo er ansvarlig for Speed School- prosjektet hvor Rasmata fikk begynne. I fjor hadde de to klasser i Zorgho, en landsby et par timers kjøring utenfor hovedstaden Ouagadougou. Livet her i det tørre og varme landskapet byr på store utfordringer: Det største er mangel på mat, vann og et varierende kosthold. Det andre er utdanning. Flere barn har aldri fått begynne på skolen her.

Selv om mange foreldre mener det er riktig at barna deres får skolegang, så er fattigdommen så stor her at flere ikke har råd til å sende barna dit. Heller ikke gratis måltider i den offentlige skolen er nok til at alle får begynne.

Ingen sjanse uten Speed School

1D9A3526

– Uten at de hadde fått denne sjansen gjennom Speed School hadde de aller fleste av disse barna vært hjemme med foreldrene sine. De hadde jobbet på gården med å plante og høste, vært gjetere for geiteflokken, passet sauene, kyrne og matet grisene. I tillegg måtte nok jentene også passet barn, vasket og ryddet, kostet plassen, gjort rent og laget mat, forteller Celestine. Hun er glad Rasmata fikk en ny sjanse. Uten Speed School hadde hennes fremtid vært å være hjemme til noen i familien fant ut at de ville gifte henne bort.

– Nå har hun en sjanse, og ingen kan finne på å gifte henne bort når hun går på skolen, sier Celestine.

– Uten utdanning ville hun vært mye mer sårbar for fattigdom, for barnearbeid, og alt det vonde du kan tenke deg. Til tross for de mange utfordringene som disse barna har, så lærer de å lese og skrive. De får kunnskap som er viktig for dem videre i livet: de har fått en ny sjanse som de aller fleste utnytter svært godt, sier hun.

Å være fattig er å ikke ha mat

Hjemme hos Rasmata er det ettermiddag. Skolen slutter klokka 17. Fra klokka 12 til 15 er det pause. Da drar hun hjem. Kveldsarbeidet er å koke mat til seg selv og bestefaren. Så må hun rydde, gjøre rent og vaske opp. Hver eneste dag, når de har noe å spise, har de det samme: maisgrøt med en saus kokt på krydder, palmeolje, litt frukt og kanskje en bit kjøtt eller fisk.

– Å være fattig er å ikke ha mat eller penger. Å være fattig er å tigge. Å være fattig er å lide. Det hender vi får litt ekstra av naboene våre når vi ikke har. De er så snille med oss, sier Rasmata stille. Hver eneste kveld jobber hun med leksene og skolearbeidet. Hun jobber hardt og bruker masse tid på det. Aller mest liker hun historie, for da kan hun forstå hvordan bestefaren levde da han vokste opp.

1D9A3137

– Jeg vil så gjerne vise at jeg kan! Jeg vil så gjerne bli bedre enn de andre og vise bestefar og naboene mine at jeg kan. En dag var jeg alvorlig syk og kunne ikke gå på skolen. Naboene mine hjalp meg, for bestefar hadde ikke penger til å sende meg til lege. Derfor jobber jeg så hardt; jeg vil ikke være fattig! Jeg vil lære, få kunnskap og skaffe meg en jobb så jeg kan hjelpe bestefar, sier den unge jenta.

Kavlifondet støtter Strømmestiftelsens Speed School 1 og 2 i Burkina Faso. Speed School gir elever, etter et program på mellom ni måneder og to år, mulighet til igjen å begynne på vanlig skole.