Tidlig innsats for psykisk helse gir resultater

Kan et lavterskel samtaletilbud i gruppe bli en viktig første hjelpeinstans for flyktningbarn med symptomer på posttraumatisk stress? Svaret er ja, ifølge professor Anna Sarkadi ved Uppsala universitet i Sverige.

En undersøkelse fra 2016 viser at 76 prosent av flyktningbarna som kom alene til Sverige, hadde symptomer på posttraumatisk stress. Andre undersøkelser fra Norge og Belgia viser at symptomene ikke er forbigående, for omtrent halvparten vedvarer de over tid.

I 2015 og 2016 kom en bølge av 35 000 enslige mindreårige asylsøkere til Sverige. Ytterligere 35 000 barn kom sammen med sine foreldre. Posttraumatisk stress vokste til et folkehelseproblem, og fanget oppmerksomheten til den svenske professoren ved Institutt for folkehelse og omsorgsfag.

– Det var ikke nok psykologer til å håndtere det, forteller Sarkadi.

Førstehjelp

Svaret ble «Teaching Recovery Techniques Intervention» (TRT), et lavterskel samtaletilbud i gruppe for barn og ungdom mellom 8 og 20 år med flyktningbakgrunn. Målet er å gi dem verktøyene de trenger for å håndtere opplevelser de bærer med seg, så de unngår å utvikle den komplekse diagnosen posttraumatisk stressyndrom (PTSD).

– TRT er førstehjelp. Det krever ikke eksperter som psykologer, kun trente gruppeledere. TRT avdekker også hvem som har mer fremskredne symptomer og må løftes videre oppover i helsesystemet for eksperthjelp, forteller Sarkadi.

Støtte fra Kavlifondet

Med støtte fra Kavlifondet har Anna Sarkadi og hennes forskerteam ved Uppsala universitet evaluert nytten av TRT. Prosjektet var et av de to første som i 2017 ble tildelt støtte fra Kavlifondets program for helseforskning. I inneværende strategiske periode støtter programmet forskning på definerte kunnskapshull innen barn og unges psykiske helse.

Sarkadis prosjekt tar for seg kunnskapshullet: «Hva er effekten av behandlingstiltak for flyktningbarn og asylsøkende barn?»

– Tildelingen betyr mye for meg og mitt team, sa Sarkadi i 2017. Seks år senere sier hun det samme, selv om pengene kom til en litt annen nytte enn først tenkt. Den store, planlagte randomiserte studien måtte nemlig skrinlegges, etter at politiske innstramninger i 2016 begrenset flyktningstrømmen til Sverige. Det ble for få nyankomne flyktningbarn å forske på.

– Vi begynte å rekruttere i skolene i stedet, forteller Sarkadi.

Men så kom pandemien, og rammebetingelsene endret seg på nytt. Grunnsteinene i TRT, gruppesamtalene, måtte gjennomføres digitalt. Først online, etterhvert utviklet forskerne en app.

– Vi så at skolen var et bra miljø for å gjennomføre TRT, fremfor i helsevesenet. Og ungdommene satte stor pris på de digitale verktøyene, forteller Sarkadi.

Mange mindre studier

Nettopp nytten i skolen, både til rekruttering og gjennomføring, er blant resultatene fra det som etter hvert ble til en rekke delstudier. Hver studie har fremskaffet nyttig kunnskap om TRT som metode. Forskerne har blant annet også sett på nytten av TRT i kombinasjon med foreldrestøtte, og i hvilken grad denne formen for gruppeintervensjon avdekker selvmordstanker.

– Vi har siden 2017 publisert mange artikler som belyser ulike sider ved TRT, forteller Sarkadi.

Konklusjonen er klar: Posttraumatisk stress er et folkehelseproblem som bør håndteres preventivt. TRT-programmet er et lett tilgjengelig verktøy som ikke er forbundet med stigma, og som er tett på de unges dagligliv. Selv om den store randomiserte undersøkelsen ikke ble noe av, kan forskerteamet slå fast at metoden bidrar til å redusere symptomene på posttraumatisk stress hos barn og unge.

– Den store fordelen med TRT, er at det skjer i grupper. Barna får innsikt i at de ikke er alene i dette, forteller Sarkadi, og legger til at TRT må sees på som ett av trinnene i en strukturert tilnærming til barn med symptomer på posttraumatisk stress.

Samskaping med brukergrupper

Brukermedvirkning og samskaping er en grunnleggende del av Kavlifondets helseforskningsprogram, for å sikre nyttig forskning.

– En direkte konsekvens av samarbeidet med Kavlifondet, er vårt fokus på samskaping. At flyktningbarn, deres foreldre og hjelpeapparatet har vært med og bestemme hva vi skal forske på. Allerede i det første møtet med Kavlifondet, før vi fikk tildelingen, ble vi spurt om i hvilken grad vi skulle drive samskapingsforskning. Vi svarte at, jo, det skal vi. Så spurte de hvem og hvordan. Da skjønte vi at de her er seriøse, at vi ikke bare kunne si ja og ha. Kavlifondet var den første av våre finansiører som tok samskaping på alvor, som stilte spørsmål og krav. Det ble starten på en fantastisk reise for oss, forteller Sarkadi, og utdyper:

– Samskaping er for alvor blitt etablert som metode for de som driver med forskning rundt PTSD hos barn og unge, og er i praksis hva pengene fra Kavlifondet har blitt brukt til. I juni har vi faktisk en PhD-student som skal disputere om samskapende forskning med mennesker med flyktningerfaringer.

Utbredt bruk av TRT

I tillegg til å fremskaffe ny kunnskap om nytten av TRT og å spre samskapping som metode i helseforskningen, har Anna Sarkadi og hennes forskerteam også bidratt til at TRT nå er i utstrakt bruk i Sverige.

Etter angrepet på Ukraina i februar 2022, begynte igjen traumatiserte barn på flukt fra krig å strømme over grensene til Sverige. TRT blir i tillegg også brukt på barn fra områder i Sverige der det har vært bombinger og skytinger. Noen har vært vitner til hendelser, andre er preget av utryggheten i kjølvannet av dem.

– Vi har satt pris på at Kavlifondet ikke er en finansiør som bare legger penger på bordet, og så venter på sluttrapporten fem år senere. De har fulgt med kontinuerlig og jobbet med kommunikasjon om prosjektet. Det har jeg satt stor pris på, sier Sarkadi.

Spinoff-prosjekter

Med støtte fra ulike kilder, skal Sarkadi og hennes forskerteam fortsette å skaffe kunnskap om ulike sider TRT som metode gjennom flere spinoffprosjekter.

– Vi skal blant annet videreutvikle appen. I ytterligere ett samskapinsprosjekt har vi latt ungdommer brukerteste appen. Det har gitt verdifull feedback om hva de unge vil ha i appen. For eksempel at det skal være andre ungdommer som viser øvelsene, ikke «gamlinger» som oss. I det nye prosjektet tester vi appen i skoler og utsatte områder, der mange barn har vært vitne til de gjengkriminelles fremferd, forteller Sarkadi.

Forskerteamet er også aktive formidlere av egen forskning og av TRT som metode, gjennom å holde innlegg for forskere, praktikere og politikere.

– Vi har med ungdommene selv når vi kan. Sist var to med da vi foreleste på Svenska Läkaresällskapet. To andre fikk stille spørsmål på video til politikere under Almedalsveckan (red. adm.: Det svenske motsvaret til «Arendalsuka»), forteller Sarkadi.

– Dette er virkelig et prosjekt i programmets ånd. Vi har hele tiden ønsket prosjekter hvor sluttbrukerne er en aktiv del av utformingen. Dette prosjektet er et godt eksempel på hvordan det kan gjøres, sier programsjef i Stiftelsen Dam og leder for Kavlifondets helseforskningsprogram, Jan-Ole Hesselberg.

Kavlifondet støttet i 2022-2024 den svenske barnerettighetsorganisasjonen Bris med tre millioner kroner til deres utrulling av TRT-metoden i en satsing for barn og unge med flyktningbakgrunn i Sverige.

Utdrag fra følgende artikkel, der de to ungdommene er medforfattere: Inge, E., Pérez-Aronsson, A., Ibrahim, K., Aljeshy, R., Sarkadi, A., & Warner, G. (2023). Ameliorating epistemic injustice in practice: Communication strategies in a research project with refugee youth coresearchers. Health Expectations, 27(1), e13926. https://doi.org/10.1111/hex.13926

Reem og Kalids råd til forskerne:

Hvordan kan forskere og ungdommer jobbe best sammen? Dette er Reem Aljeshys og Kalid Ibrahims råd:

1. Å respektere andres tid. Det er viktig at forskerne viser respekt for de unges tid og andre ting de må gjøre, er fleksible med når de skal møtes og viser forståelse for at ting kan skje som gjør at ungdommene blir forhindret.

2. Å være positiv. Så alle vil være der sammen.

3. Det er viktig med selskap. At det er mer enn én ungdom med i gruppen, slik at man ikke føler seg sjenert.

4. Det er viktig at man er ærlig og gjør det man har sagt man skal gjøre.

5. Det er lettere å snakke på møtet om man har rukket å forberede seg. Derfor bør forskerne sende spørsmål og annet på forhånd, så ungdommene får tid til å tenke. Vurder når det er bra å sende ut – omtrent to dager før. Ikke send lange tekster. Det er bra om forskerne tilpasser seg den måten ungdom vil motta informasjon, for eksempel via WhatsApp istedenfor e-post.

6. Skap møteomgivelser der ungdommene føler seg trygge nok til å ta ordet når de får en idé eller kommer på noe. Må man vente lenge på tur for å snakke, er det lett å glemme hva man ville si. Ungdommer synes det er ubehagelig å ta ordet fra voksne.

7. Husk at det er viktig å kunne spise og drikke om møtene er lange.

8. Har man ikke møtt forskerne først og kommer til et universitet, kan man bli redd og føle seg ubekvem og nervøs. Derfor er det viktig at forskerne har snakket med ungdommene før de skal komme for første gang, for eksempel på telefon eller via en videosamtale.

9. Den første gangen man møtes, er det bra med en aktivitet som gjør at man kan bli trygge på hverandre og lære hverandre å kjenne. La gjerne ungdommene være med og planlegge aktiviteten.