Savnet etter mamma er større enn jeg kunne forestilt meg

Hva er det med morskjærligheten?

Det var en lørdag formiddag i februar. Etter en lang regnfull høst og vintermørke de siste månedene vitnet nysprungne krokuser i hagen om våren som var i anmarsj.

Jeg og barna, på fem og syv år, hadde akkurat vært en tur på Nubben på Landåsfjellet og var på vei hjem for å ta imot mormor og morfar til lørdagsgrøt. Min far hadde fortalte meg dagen før at de hadde vært og handlet påskeliljer de ville ta med.

Mamma hadde hatt det tøft den siste tiden. Sammen med mørket i november kom tungsinnet, men medisiner og reise til varmere strøk hadde tidligere år holdt depresjon unna i høstmørket. Men ikke denne vinteren.

I løpet av bare noen få uker ble mamma forvandlet fra den mammaen jeg hadde kjent hele livet – støttende, positiv, varm og så uendelig til stede – til en helt annen. Fullstendig fanget av en tung depresjon og psykose var hun ugjenkjennelig.

I stedet for å ta imot mamma og pappa denne lørdagen, fikk jeg svigerfar på døren med beskjed om at mamma lå på intensiven på Haukeland. Jeg forsto merkelig nok med en gang hvorfor. Det utenkelige hadde skjedd. Det vi ikke hadde snakket om som en mulighet.

Mamma var blitt så syk at hun ikke orket mer. På bedringens vei og hjemme fra sykehuset på permisjon gikk det galt. Sykdommen tok hennes liv.

Dette kunne vært et innlegg om selvmord. Men det er det ikke. Det kunne vært et innlegg om sviktende psykisk helsevern og menneskelige feilvurderinger som fikk fatale følger. Men det er det ikke. Dette er en tekst om morskjærlighet. Og om et savn større enn det jeg kunne forestille meg. Og som på en merkelig måte aldri slipper taket.

Snart ti år er gått, og hver dag er mamma med meg i minnene. Hvorfor er det så trist å miste å sin mor? I løpet av de siste årene har jeg ofte tenkt på hva det er som gjør morskjærligheten så spesiell og hvorfor mor blir så inderlig savnet.

Jeg er voksen, jeg har nær familie, en mann jeg elsker og som elsker meg, herlige barn å være glad i, men likevel slipper aldri tapet av mamma helt taket.

Men mest av alt tror jeg det handler om den ubetingede kjærligheten. En som oppriktig lurer på hvordan du har det, og derfor ringer. Flere ganger i uken. Ikke av plikt for å holde kontakten, men fordi hun oppriktig vil ditt beste og lurer på hvordan du og de nærmeste har det.

Savnet etter mamma har ingen øvre aldersgrense. Mamma er og blir den som elsker deg mest. Ubetinget. Nå forstår jeg at savnet ikke kommer til å slippe taket. Det handler om å minnes det gode som var – og være takknemlig for de 35 årene jeg fikk stå i hennes kjærlighet. Minnene lever videre.