4-dagersbehandlingen i USA - reisebrev fra Los Angeles

Sist uke var Bjarne Hansen i Los Angeles for å lære opp helseteam og behandle pasienter med 4-dagersbehandlingen. Noen hadde reist halve jorden rundt for å få hjelp. Fra flyplassen skriver han om arbeidet i USA, og den 23 år lange yrkesreisen som har ført ham dit. Han deler også noen fagpolitiske betraktninger, og reflekterer over risikoen for å gå seg bort i uheldige mønstre både for pasienter, behandlere og institusjoner.

Med støtte fra Kavlifondet får pasienter verden over tilgang til 4-dagersbehandlingen for angst- og tvangslidelser (OCD). Prosjektleder og pofessor i psykologi ved Haukeland Universitetssjukehus, Bjarne Hansen, skriver fast for Kavlifondet om det internasjonale arbeidet med å spre behandlingen.

Tekst: Bjarne Hansen, Professor og prosjektleder, Bergen Center for Brain Plasticity og OCD-klinikken ved Haukeland Universitetssjukehus.

Da jeg nærmet meg siste etappe av psykologistudiet var det full stopp.

Jeg skulle ut i hovedpraksis og var tildelt plass ved en avdeling der min oppgave ville være å snakke med mennesker som kort tid før hadde forsøkt å avslutte livet sitt.

Det var ikke rammer for oppfølging utover et par samtaler for avklaring og støtte. Jeg var ikke i nærheten av å føle meg klar for oppgaven og opplevde det som å stå foran et stup uten å se noen bunn, eller som å gå rett mot en mur det ikke var mulig å komme seg verken rundt eller over.

En bølge av panikk

Fra å skyve det langt foran meg slo det inn som en bølge av panikk like før oppstart. Uten annet ønske enn å slippe unna, fant jeg veien til instituttleder Tore Stiles sitt kontor.

Han stilte ingen vanskelige spørsmål og forsøkte heller ikke å få meg til å endre mening, noe jeg var glad for. I stedet lurte han på om jeg var klar for en praksisplass der jeg kunne lære mer om kognitiv terapi. En telefon og noen minutter senere hadde Tore funnet en løsning, og han tilbød seg å være klinisk veileder gjennom praksisperioden. Et par dager senere var jeg i gang.

Dette ble starten på en yrkesreise som akkurat nå, 23 år senere, har ført meg til en flyplass i Los Angeles. I uken som har gått har jeg sammen med superkollega Thröstur Björgvinsson veiledet en gruppe amerikanske psykologer. Jeg har også ledet en 4-dagers behandlingsgruppe.

Sammen har vi som behandlere blitt kjent med fem modige mennesker som gjennom mange år har opplevd at livet har vært overskygget av angst og tvang. Selv om vår innsats er liten mot deres, så har det vært godt å kunne hjelpe og i løpet av noen få dager har vi fått mulighet til å se store endringer.

Grunnlaget ble lagt

Da min praksisperiode nærmet seg slutten fikk jeg på nytt hjelp av Tore Stiles. Han satte meg i kontakt med professor K. Gunnar Götestam som ga meg tilbud om en stilling som doktorgradsstipendiat. Det var ikke mange føringer som ble lagt annet enn at det skulle gjennomføres et prosjekt der målet var å utvikle bedre behandling for mennesker som er rammet av tvangslidelse (OCD).

Jeg fikk kontor ved siden av Sidsel Myhr og Norsk OCD- og angstforening, Ananke. Gjennom dette ble det lagt grunnlag for både vennskap og samarbeid som har vært helt sentralt i årene som har fulgt.

Inspirert av studier fra England var jeg interessert i å undersøke hvordan ulike teorier og forståelse av psykisk lidelse og endring kan ha stor betydning for gjennomføring og endringene en oppnår gjennom eksponeringsterapi.

Et resultat av dette arbeidet har senere fått betegnelsen «LET». Dette omfatter teori og prosedyrer for å gjenkjenne og bryte ut av uheldige mønstre der forsøkene på å redusere usikkerhet bidrar til å forsterke problemene.

Også under psykologisk behandling er det en risiko for at ønsket endring uteblir til tross for betydelig innsats. Løsningen er sjeldent å gasse på og øke mengden med oppgaver, men heller sikre at det gis skreddersydd hjelp til å gjenkjenne uheldige mønstre og til å gi slipp på den kontrollen en desperat har forsøkt å oppnå.

Effektive metoder, men begrenset tilgang

Arbeidet med å utvikle nye strategier har vært spennende og det har gitt resultater. Samtidig var det vondt å se at de som søkte hjelp i liten grad fikk tilgang til de metodene som allerede hadde vist seg å være effektive. Metoder som hadde vært kjent siden midten av 1960-tallet.

Det ville være for enkelt å skylde på manglende prioritering. I Norge var og er vi i verdenstoppen når det kommer til penger bevilget til psykisk helse. Til tross for dette klarte vi i liten grad å sikre at de som var rammet av tvangslidelse (OCD) fikk tilgang til den behandlingen som hadde støtte i forskning.

Det gikk nesten ikke en dag uten at dette ble diskutert med Sidsel og andre i Ananke. En rekke tiltak, kurs og kampanjer ble iverksatt, men det hadde liten effekt. Vi satte inn stadig større innsats, men resultatene uteble fordi vi i praksis repeterte de samme feilene.

Over tid ble det tydeligere at de største utfordringene var knyttet til organiseringen av hjelpen som ble gitt. Utgangspunktet var en generalistmodell der en noe forenklet oppsummert forventet at alle behandlere skulle være i stand til å løse alle utfordringer.

En gjennomgang viste at de fleste behandlere hadde minimalt med opplæring og svært begrenset praksis knyttet til slik behandling.

Det er ikke mange som hadde godtatt at en hofteoperasjon ble utført av noen som bare hadde vært gjennom et par timer med teoretisk opplæring og knapt noen praktisk trening i de aktuelle prosedyrene.

Nasjonalt forbedringsarbeid og rivende fagutvikling

Dette førte til et fagpolitisk engasjement for å sikre endring i organiseringen av tilbudet. Etter omfattende innsats i samarbeid med Ananke, media og sentrale politikere ble det av helseministeren besluttet at vi nasjonalt skulle opprette spesialiserte team i alle helseforetak. Jeg fikk i oppgave å lede dette nasjonale arbeidet, og sammen med Norsk Forening for Kognitiv Terapi (NFKT), Ananke og dyktige kolleger nådde vi målene som var satt.

Som del av opplæringen av teamene fikk vi også uvurderlig hjelp fra professorene Jonathan Abramowitz, Marty Franklin og Joseph Himle, som er blant de aller fremste internasjonale fagpersonene innen feltet.

I løpet av fire år ble det etablert og sikret omfattende opplæring av 30 OCD-team. Gjennom dette er alle norske helseforetak dekket.

Selv om det alltid vil være rom for bedring, har vi beveget oss flere lysår i retning av å sikre tilgang til virksom hjelp.

Endringene i organisering av tjenesten har også lagt til rette for rivende fagutvikling og forskning som internasjonalt vekker stor oppmerksomhet.

Samtidig som kostnadene per behandlingsforløp i gjennomsnitt har gått ned, så oppnår vi nå mer.

Som enkeltpersoner risikerer vi å gå oss fast i mønstre der vi desperat øker innsatsen i håp om å komme lengre.

Fra Sveits til Los Angeles for å få behandling

I løpet av uken som nå har gått, har jeg på nytt sett hvor ødeleggende dette kan være. Fantastiske mennesker opplever at de mister seg selv i kampen for å oppnå det motsatte.

En av dagene hadde vi et møte med deres pårørende. Også de beskriver en kamp der innsatsen for å hjelpe har ført dem stadig lengre ut i et tåkeland av fortvilelse og motløshet.

Et av foreldreparene hadde reist hele veien fra Sveits for å være med på dette møtet i Los Angeles. De ville reist til verdens ende og tilbake, hver dag om det måtte til, for å hjelpe barnet sitt. Jeg kommer aldri til å glemme blandingen av fortvilelse og optimisme hos mennesker jeg nettopp hadde møtt for første gang.

Les mer: Solange fekk hjelp til å kaste hanskane. No spreier «Bergens­metoden» seg til heile verda.

Erfaringene fra Los Angeles holder på å finne sin plass som verdifulle minner. Det setter så gode spor. Det er noe tankevekkende med arbeid der en kan se så mange likheter mellom utfordringene som rammer både institusjoner, behandlere og pasienter.

Les mer hos NRK.no: Solange fekk hjelp til å kaste hanskane. No spreier «Bergens­metoden» seg til heile verda

En fortsettelse å glede seg til

Også vi som behandlere og helsevesen risikerer å gå oss bort i mønstre der vi satser mer og jobber hardere, men uten at vi klarer å sikre at innsatsen bryter med de uheldige mønstrene. Vi risikerer å repetere de samme feilene, med stadig større innsats. Ofte er løsningen å jobbe mer målrettet heller enn å gjøre mer av det samme.

Behandlerne i Los Angeles skal ikke bare ta dette i bruk selv, de skal også være med å lære opp behandlere fra flere land. Gjennom støtte fra Kavlifondet og stor interesse i feltet skal vi nå de ambisiøse målene vi har satt oss. Etter en fin uke sammen med superkollega Thröstur Björvinsson og gjengen i LA er det bare å glede seg til fortsettelsen!

Merk: Dette er et innlegg skrevet i sin helhet av en ekstern bidragsyter. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning.

Fakta – 35 millioner til internasjonal spredning

• I 2018 tildelte Kavlifondet 35 millioner kroner til internasjonal spredning av B4DT.
• Arbeidet skal gå over flere år, og ledes i dag av Bjarne Hansen med base ved hjerneforskningssenteret Bergen Center for Brain Plasticity ved Haukeland Universitetssjukehus.
• Senteret ble opprettet som et samarbeid mellom Trond Mohn stiftelse, Universitetet i Bergen, Haukeland Universitetssjukehus og Kavlifondet.
• Trond Mohn stiftelse finansierer videreutvikling av B4DT for å tilpasse behandlingen til pasienter som per i dag ikke blir hjulpet av den.
• Kavlifondet har tidligere finansiert spredning av B4DT i områder hvor den manglet i Norge, som en del av stiftelsens satsing for psykisk helse hos barn og unge.
• Bjarne Hansen og hans team gir opplæring til helseteamene, og veileder dem deretter i behandling av pasienter. På den måten blir opplæringen kombinert med faktiske tiltak, samt mulighet for å samle inn data til forskning.
• Dataene blir brukt som forskningsgrunnlag for å få mer kunnskap om hvordan behandlingen fungerer, hvem den ikke fungerer for, og årsaker til dette.
• Slik blir selve spredningsarbeidet også en del av arbeidet med å utvikle nye varianter av behandlingen for å hjelpe de som ikke får tilstrekkelig hjelp av 4-dagersbehandlingen.
• Det internasjonale spredningsarbeidet er det største enkeltstående forskningsprosjektet Kavlifondet har støttet noensinne.