Av Nora Geiran Dingstad, programleder i Jungeltelegraf1 og journalist
Mandag morgen begynte jeg å gråte midt i forelesningen. Min amerikanske foreleser hadde nettopp lest opp et halv-kleint sitat om at håp fører til handling, og jeg rakk opp hånda for å dele tankene mine – som jeg gjerne gjør, for det er så kjedelig å sitte gjennom en hel forelesning uten å delta.
Denne våren studerer jeg konflikt og konfliktløsning i byen Pokhara i Nepal gjennom OsloMet og Kulturstudier. Egentlig har jeg friår, så jeg er her mest for å oppleve, og bare bittelitt for å studere. Første halvdel av friåret mitt jobbet jeg som journalist i lokalavisa mi i Oslo, og som programleder i den Kavlifondet-støttede podkasten Jungeltelegraf1.
Helgen før denne uventede tårevåte mandagen hadde jeg vært på jobbtur i Lumbini, en landsdel sør i Nepal, for å lage artikler og annet innhold for Kavlifondet fra Strømmestiftelsens livsmestringsprogram for ungdom, Samvad, som har «Sjef i eget liv» som overordnet mål.
Nora Geiran Dingstad og Bijaya Godar, programansvarlig i Strømmestiftelsen Nepal. Foto: Privat
Med overskuddet fra Kavli og Q-Meieriene har Kavlifondet støttet drift og utbredelse av Samvad i flere år.
Det var erfaringene herfra jeg skulle dele da jeg begynte å gråte.
Jeg hadde nemlig brukt to dager i felt i forskjellige landsbyer, og hørt unge jenter, og noen få gutter, fra 14 til 18 år fortelle om livene sine, og hvilken betydning Samvad-programmet har hatt for dem. Det ble en salig miks av vonde fortellinger, sterke inntrykk og tårer.
Det som likevel var sterkest for min del, var nettopp hvor stort håp disse unge menneskene hadde for fremtiden, og hvor sikre de var på at ting kommer til å bli bedre for dem. Det var derfor sitatet til min amerikanske foreleser traff litt ekstra hardt denne mandags morgenen.
For midt i dårligere levekår enn jeg trodde jeg noen gang kom til å oppleve, fikk jeg altså høre historier om avdøde foreldre, oppvekst i fattigdom, jenter som har blitt nektet skolegang, og som har sett vennene sine blitt giftet bort tidligere enn jeg selv rakk å bli konfirmert, og likevel hadde alle som fortalte et positivt perspektiv på historiene sine.
– Både jeg og jenter på min alder kan lære noe av Samvad-deltakerne, skriver Nora Geiran DIngstad. Fra venstre: Sunita Harijan, Samiksha Ranamagar og Samiksha Sinjali. Foto: Nora Geiran Dingstad
Jentene jeg møtte hadde blitt selvsikre, og turte å lyse opp og ta plass i rommet da de pratet. De var stolte av fremgangen de hadde hatt, og takknemlige for muligheten til å være med på Samvad. Som ung kvinne fra en helt annen side av verden mener jeg at både jeg og jenter på min alder kan lære noe av Samvad-deltakerne. Man kommer ofte lenger om man har troen på seg selv og at ting kommer til å bli bedre.
En av jentene hadde stoppet en venn fra å bli giftet bort, og en annen hadde argumentert seg tilbake på skolen etter at familien hadde nektet henne det. Det var tydelig for meg at disse jentene hadde lært å stå opp for seg selv og andre, og at de var ivrige for å vise fram at de var blitt sterkere.
En av de sterkeste historiene hadde likevel en av de få guttene som har vært med på programmet. Jenter har prioritet i Samvad, men det er også plass til gutta. Samfunnsutviklingen er avhengig av at de også får være med.
Sandesh ble født i 2004, og er dermed like gammel som meg. Han gjennomførte Samvad-programmet i 2021, som eneste gutt i gruppen sin. Han fortalte at han hadde blitt mobbet av de andre guttene i landsbyen og blitt kalt «Samvad-boy», men mente likevel at det var verdt det å være med:
– Jeg visste hele tiden at jeg gjorde noe godt for samfunnet og landsbyen min, så det gjorde ikke noe.
Sandesh Sapkota. Foto: Nora Geiran Dingstad
Sandesh var en av dem som imponerte meg mest. For i den setningen ligger det ekstremt mye mot, og styrke, som Sandesh har brukt til å trosse den utrolig normaliserte kjønnsdiskrimineringen som er å finne i disse landsbyene.
Samvad er bygget opp slik at de som har gjennomgått det uformelle ettårige utdanningsprogrammet, organiserer seg i såkalte «graduate forum». Disse forumene sender igjen representanter til et Samvad-nettverk, som gjerne dekker et større område enn det undergruppene gjør. Disse ungdommene var godt kjent med Samvad-verdenen og veldig reflekterte. De var også like nysgjerrige på meg som jeg var på dem, og stilte mange spørsmål.
Det var disse spørsmålene som satte en støkk i meg. For hvordan svarer man på spørsmål som:
– I Nepal får ikke kvinner gå inn på kjøkkenet eller ta på andre familiemedlemmer når de har mensen, hvordan er den situasjonen i Norge?
– I Nepal er det mye kjønnsdiskriminering, hvordan er den situasjonen i Norge?
Dette er situasjoner som det for meg ikke er mulig å sammenlikne med noe i Norge, uten å virke overlegen og ignorant.
Jeg har fortsatt ikke noe godt svar på hvordan man skal svare på disse spørsmålene, men jeg forsøkte å svare ærlig og åpent. Disse ungdommene var genuint nysgjerrige på hvordan jeg lever mitt liv på andre siden av jorda.
Nora Geiran Dingstad sammen med et Samvad-nettverk. Foto: Privat
Da jeg hadde svart på et spørsmål dukket det opp to nye, og jeg fikk inntrykk av at disse ungdommene ville suge til seg det de kunne av kunnskap om verden og en annen kultur når de hadde sjansen. Det var jo mye av målet mitt på turen også, å bli kjent med nye mennesker og lære om livene deres. At de ville det samme gjorde nok at vi knyttet bånd på en helt annen måte og kunne føre en mer åpen og ærlig samtale. Det var godt å kjenne på at læregleden og nysgjerrigheten kanskje er en universell egenskap ved det å være ung.
Noe av det jeg sitter igjen med etter denne turen er at jeg er så utrolig heldig som ved en tilfeldighet er blitt født i Norge. Og samtidig er jeg utrolig heldig som har fått lov å være med på en tur som denne, selv om den ender med tårer i forelesningen mandag morgen.
For hadde jeg ikke opplevd dette, og utvidet mitt eget perspektiv, hadde jeg heller ikke fått sjansen til å videreformidle det jeg så, hørte og ble fortalt.
Jeg vet ikke hvor mye det hjelper at jeg rapporterer fra Samvad, men som min foreleser sa da jeg begynte å gråte:
– Vi kan ikke slutte å håpe før de har sluttet å håpe.