«Vær den som gjør det»-kampanjen er nå inne i sitt andre år, og har møtt overveldende fine reaksjoner fra mennesker som blir berørt av temaet.
Tina Angelica Lønnum er én av de som vi i Kavlifondet kom i kontakt med, av en helt spesiell grunn:
Hun driver selv et prosjekt på Instagram om utenforskap, inkludering og aksept: «Si det med kunst», der hun deler egen kunst og egne fortellinger.
– Jeg så en av filmene i kampanjen, og tenkte: Dette er jo akkurat det jeg også holder på med, forteller Tina, som gjerne vil bidra til å spre budskapet.
– Jeg heier på alle som vil hjelpe oss å starte dialog med hverandre, slik at vi tør å snakke med de som ellers går for seg selv, og slik at vi ikke lar taushet skape misforståelser, sier hun.
– Det å stille et spørsmål som kanskje blir litt klønete i møte med noen du gjerne vil forstå bedre, er mye bedre enn å ikke si noe.
Jenta som var annerledes
Selv er Tina Angelica Lønnum den blide, velformulerte og talentfulle jenta som spiller piano, maler bilder, skriver tekster og tilsynelatende ikke er redd for å stå fram og være synlig.
Men ingen er bare det du ser. For Tina var jenta i skolegården som ikke var helt som de andre.
Hun greide aldri å knytte skolissene kjapt. Det var noe med måten hun brukte den ene hånda på. I gymmen sendte hun ballen i feil mål, hun løp ikke helt som de andre, hun var den klønete.
Men ingen spurte henne om hvorfor, eller hva hun selv tenkte om det.
De andre konstaterte bare at Tina var den som ikke passet inn. Hun som aldri ble noens førstevalg. Hun ble en av de mange som lærer hvordan utenforskap føles.
Det ingen visste, ikke en gang Tina selv, var at det var en CP-diagnose som lå bak. CP, som står for celebral parese, påvirker signalene hjernen sender ut til musklene.
– Jeg fikk påvist dette først i voksen alder. Og selv om det ikke var et stort handikap, var det mer enn nok til å gjøre meg annerledes i skolegården, en som man ikke ble venn med på samme måte som andre, forteller Tina.
Erfaringene har hun tatt med seg inn i bildene hun lager og historiene hun nå skriver som voksen – og som hun etterhvert har gjort til prosjektet «Si det med kunst»: En egen Instagram-konto og et digitalt galleri som har berørt mange.
Lager kunst av erfaringene
Her bruker Tina sine egne tegninger, malerier og digitale kunstverk sammen med ulike fortellinger for å belyse temaer som utenforskap, inkludering og aksept.
En gjennomgangsfigur er Maja, jenta med det røde håret, som Tina bruker for å illustrere mange av poengene, som i denne teksten:
Å være i midten, gjennom et barns øye med nedsatt funksjonsevne. Om å være “annerledes” men likevel så normal. Om å være en påfugl.
Maja sitter i skolegården og hører på summingen av barn rundt seg.
Hun skotter bort på en gjeng jenter, prøver å si hei, men tør ikke.
Etter bursdagen hun feiret der ingen kom, har Maja forstått at hun ikke er som de andre. Men hvorfor? Er det fordi hun blir tatt ut av klassen i noen fag? Da er det bare hun og læreren som jobber med oppgavene. Er det fordi hun går litt rart? Eller har hun gjort noe dumt som gjør at hun må behandles annerledes? Noen barn som Maja pleier å være sammen med en gang i uken fordi foreldrene tar henne med dit klarer ikke snakke, de skjønner ikke hva Maja sier. Noen av de klarer ikke høre ordentlig, mens andre får ikke til å gå. Maja klarer alt dette, men hun klarer likevel ikke alt som de andre barna på skolen klarer. Hun tenker mye på dette når hun legger seg, trykker bamsen tettere til brystet og håper at hun klarer å forstå mer i morgen
Noen er hennes egne erfaringer, mange er hentet fra andres liv.
– Men alt handler om ulikhet, og om det store paradokset; at den ene tingen vi alle har felles, er at vi er annerledes. Det trenger ikke være synlig ved første blikk, men ingen av oss er like. Og likevel skaper annerledeshet så utrolig mange vonde følelser av utenforskap og barrierer mellom mennesker, sier Tina.
Det hun kjemper for, er dialogen. Hun vil få flere til å våge å spørre og være interessert, så folk får en sjanse til å vise hvem de er bak annerledesheten.
– Det er så mange barn og unge som går på skolen hver dag og føler at de har en diger merkelapp i panna som det står «annerledes» på. En lapp som står i veien for den de egentlig er og vil være.
«Folk var ikke interessert i å lete etter noe mer hos meg enn det de kunne se på avstand.»
Skriving og tegning ble fristedet
For Tina ble musikk, skriving og tegning et fristed når skolehverdagen ble strevsom. Tina mestret fagene godt, men det sosiale spillet var nådeløst.
– Det at jeg slet motorisk, var den ene egenskapen som gjorde meg til sistevalg i mange sammenhenger, ikke bare i gymmen – der folk huffet seg da jeg kom inn på deres lag. Jeg forsto spillet, men hadde noen feilmeldinger i signalene hjernen sender til musklene. Dette overskygget helt alle de sterke sidene jeg hadde. Folk var ikke interessert i å lete etter noe mer hos meg enn det de kunne se på avstand.
– Hva kan vi gjøre for å hjelpe andre ut av utenforskapet?
– Vi må tørre å snakke sammen. Se for deg tankeboblene vi alle har over hodene våre: Tenk om vi kunne sett hva som sto der! Tenk om vi kunne få et glimt av hva de andre tenker og føler akkurat nå.
Hun fortsetter:
– Det finnes en måte å gjøre det på. Og det er å vise interesse, stille et spørsmål, gi et kompliment som åpner opp. Det er ikke lett, men det kan gjøre en stor forskjell. Jeg savnet det mange ganger.
Selv opplevde Tina at ingen spurte henne om hva det kunne være som gjorde at hun hadde dårligere motorikk og balanse.
Dermed fikk hun aldri sagt at hun prøvde å skjerpe seg av alle krefter, at hun skulle ønske at hun ikke var så klønete, men at det var umulig å gjøre noe med.
Ville være mer enn bare førsteinntrykket
– Jeg ville så gjerne vise at jeg var så mye mer enn den lille, fysiske funksjonshemmingen som alle la merke til. Men etterhvert begynte jeg å tenke om meg selv på den måten jeg oppfattet at andre tenkte: Kanskje jeg var dum?
Som skolejente ble Tina så vant til å bli utdefinert, at hun etterhvert vente seg til og delvis godtok rollen som den som ikke fortjente en plass i gjengen. Selv som voksen kan hun kjenne på frykten for å ikke være bra nok.
– Da jeg møtte han som i dag er samboeren min, fortalte jeg om funksjonsnedsettelsen på den første daten, slik at han skulle få muligheten til å gå, sier Tina.
– Jeg trodde helt oppriktig at det kunne skje. Men han gikk ikke, heldigvis. Han var åpen og interessert og ble hos meg likevel – og han er her fremdeles.
Tre råd fra Tina til deg som vil snu noens hverdag
1 – Våg å være nysgjerrig på den andre
– De fleste av oss tør ikke spørre om det vi lurer på ved en annen. Men tausheten skaper uvitenhet, fordommer og frykt for det som er annerledes. Vis at du er åpen og interessert og har lyst til å lære noe om den andre. Vi skylder hverandre det – å se noe interessant i den andre. Åpen og vennlig nysgjerrighet kan være en god ting!
2 – Våg å stille det litt dumme spørsmålet
– Mange blir så opptatt av å si ting på den riktige måten, at de ikke tør å si noe i frykt for å virke dum eller såre den andre. Men den som tør å stille et litt klønete spørsmål på en vennlig måte, viser jo en ekte interesse, den vil gjerne bli mer kjent med deg. Og alt er tross alt bedre enn taushet og elefanter i rommet.
3 – Våg å gi det komplimentet du tenker på
– For meg var pianoet og musikken det jeg fant roen i da jeg følte meg alene i skoleårene. Etter hvert ble jeg spurt om å synge på skoleavslutningen, og etterpå var den en som sa til meg at hun synes jeg sang så fint. Hun skulle bare visst hvor mye den kommentaren betydde for meg! Noen gode ord koster lite, og kan være så mye verdt.