Ann Karin Swang er leder for Landsgruppen av helsesykepleiere (LaH) hos Norsk Sykepleierforbund (NSF), der hun jobber sammen med fagrådgiver Ingeborg Berg-Olstad.
De to erfarne helsesykepleierne har møtt tusenvis av barn og unge på sine kontorer ute i skolehverdagen, der mange bruker mye energi på å skjule hvordan livet egentlig føles.
Hos helsesykepleiere landet rundt finner mange unge et lite fristed.
Hva kan dele med oss andre, som ønsker å snu noens hverdag og være den ene som kan støtte når det trengs?
I denne teksten deler de erfaringer og innsikt som de oppfordrer oss alle til å ha med oss i møtet med barn og unge.
Et hovedbudskap er at små ting kan bety mye mer enn du gjerne tror.
1. Spør hva den andre ønsker seg
Vi møter barn og unge i svært mange vriene situasjoner, der livet på forskjellige måter er trøblete. Da merker vi at de som skal få hjelp, får det bedre om de også får innflytelse på hva slags hjelp de får.
Derfor spør vi ofte om hva de ønsker seg, og vi blir nesten alltid overrasket over hvor enkle ting mange faktisk ønsker seg.
Det hender at vi spør: «Hvis du kunne lukke øynene og ønske deg hva som helst nå, hva skulle det vært?»
Det er ingen som vil til Disneyland. De vil ha mer tid med mamma og pappa. De vil være sammen med de andre, de vil ha venner som tar dem med ut. Det er de små, men viktige tingene.
2. Ta den andre med inn i hverdagen din
Vi merker gang på gang at det som er helt hverdagslig for deg, kan være en verdifull opplevelse for andre.
Et måltid sammen, å bli med ut på et ærend. En gang møtte jeg ei jente som var involvert i en tung sak, og ba henne med på håndballkamp der vi bor.
Etterpå skjønte jeg at hun aldri hadde vært i idrettshallen før. Hun hadde aldri vært på noen trening, slik som de andre. Men hun var glad for å få se, for å få en felles referanse med de andre. Nå visste hun hva de andre snakket om.
Jeg ante ikke at det var dét som skulle bli viktig for henne, fordi vi så lett tar for gitt at alle deler våre erfaringer og våre egne referanser. Inkludering handler jo om å la flere ta del i det mange har felles.
3. Husk at snakking ikke er nok
Det er lett å tenke at det hjelper å snakke om det – men vi ser at det har kortvarig effekt. Det å bare sitte og prate om alt som er tungt, det hjelper deg ikke på sikt.
Mange av de som kommer til oss, de orker ikke snakke om alt som er dritt hver gang. Det har de gjort før.
De trenger noen som ser at de har en dårlig dag og heller kan sette seg sammen og se en morsom filmsnutt, gå en tur ut eller spille kort.
Noen ganger må vi våge å stille spørsmål. Men noen ganger er det viktigste å få en pause, å gjøre noe annet.
Mange som sliter, er sikre på at ingen vil være sammen med dem. Det kan du motbevise, med noe mer enn prat.
4. Vis at ingen er alene om å streve
Mange av de unge som kommer inn til oss, tror at de er alene om ikke å få det til. De er sikre på at de andre fikser hverdagen. Det er dette utenforskap handler om: Å kjenne seg som den eneste som ikke passer inn, som ikke fikser livet.
Og er det én ting som er felles for svært mange i dette utenforskapet, så er det dette: De vet ikke om alle de andre som også sliter. Det er så lett å tro på andres fasade.
Mange av de unge som strever, vet ikke at livet svinger for alle. De vet ikke at både de kule og de voksne kan ha det tungt og vanskelig bak den vellykkede fasaden.
Det må vi minne dem om. Vi har vært helsesykepleiere i mange, mange år og vet at det er helt vanlig å ha det tungt. Det er en del av livet, slik kan også vi ha det, og slik er det mange rundt deg som også har det, uten at de tør å vise det.
Selv om det er selvsagt for oss, kan det være godt å høre for mange.
5. Husk at du også er sårbar
Det er mange som snakker om «de sårbare barna» i aller beste mening, men det er viktig å være bevisst på hvordan ord og begreper kan farge vårt eget blikk og tankesett.
Husk at vi alle er sårbare på hver våre måter, og ikke minst: Ingen er bare 100 prosent sårbar. Og ingen vil være bare den sårbare som det er synd på. Vi vil heller være sammen med noen som ser noe interessant i oss.
Se bare på hva som skjedde da skolene sendte alle elevene hjem i pandemien, men holdt åpent for «de sårbare barna». Ingen kom.
For å være den som gir andre en bedre hverdag, må vi fokusere på alle de andre egenskapene som definerer den andre. Det er i dette andre at det store potensialet ligger, det er der vi må lete.
