Utstillingen som sier Takk!

I to år har han sett det for seg. Nå henger utstillingen her. Drømmen, som en gang bare fantes i hodet, er blitt virkelighet. – Dette er den viktigste utstillingen jeg har gjort, sier han, og lar ordene bli hengende i luften.

Fotograf Ronny Østnes står stille. Lar blikket gli over bildene som vaier lett i vinden. Han ser på dem med en slags stillferdig ærefrykt.

En hyllest til det norske helsevesenet.

Utstillingen heter Takk! – og det er ikke tilfeldig. – Jeg ville lage en verdiutstilling. Godhet er en verdi jeg mener vi snakker altfor lite om, sier han.

Det er den godheten han har foreviget. Ikke den høflige, overfladiske typen. Men den tause, uanstrengte godheten som oppstår i møte med pasienter og pårørende. Den som finnes i korridorer, vaktrom og operasjonssaler.

Der mennesker – helt bevisst – velger å være noe for andre.

– Helsearbeidere er ikke som superstjerner. De ber ikke om oppmerksomhet. Og likevel er de der, når alt annet faller sammen. Når de hundre problemene du går rundt med, plutselig koker ned til ett.

Hvem hjelper meg nå?

Fra pandemi til portrett

Ideen begynte å ta form etter pandemien. Den tiden da sykehusene sto midt i stormen, og resten av samfunnet – kanskje for første gang – forsto hva helsearbeid faktisk krever.
– Det slo meg hvor lett vi har for å glemme dem igjen. Men de glemmer aldri oss. De går på jobb – hver dag – for mennesker de aldri har møtt før.

I Takk! møter vi både kirurger og kokker, prester og portører, renholdere og sykepleiere. For Ronny handler det ikke om enkelthistorier, men om helheten – om kjeden av mennesker som holder sykehuset oppe.

– En kokk sa det så fint: «Jeg kunne jobbet hvor som helst. Men her kjenner jeg at det betyr noe.»

Sterke samtaler

Det har blitt mange samtaler underveis. Gode samtaler. Flere har gjort sterkt inntrykk på fotografen. Sykepleieren på palliativ avdeling, som beskrev hvordan jobben hennes hadde gjort henne trygg på livets siste reise.

– Hun møtte pasientene der de var – og i det, møtte hun også seg selv. Det fikk meg til å reflektere. Kanskje er det nettopp dét vi alle burde øve mer på. Å møte folk der de faktisk er – ikke der vi helst skulle ønske at de var, kanskje vi da også blir bedre til å ta vare på oss selv?

Et annet møte som satte spor, var samtalen med sykehuspresten som sa: «Å møte et annet menneske er å bli holdt våken av et mysterium.» — Var ikke det vakkert sagt? Nesten poetisk.

For er det ikke nettopp det livet handler om – å forsøke å forstå menneskene rundt oss? Å våge å være nysgjerrig, åpen for det vi ikke helt forstår.
Altfor ofte dømmer vi. Kanskje av frykt. Kanskje fordi det ukjente skremmer oss litt.