Gir livet mening gjennom å hjelpe andre

Du blir ikke nødvendigvis et bedre menneske av å hjelpe andre, men det gir deg et rikere liv. Det er erfaringen til Richard Kiwanuka, en gang flyktning med behov for hjelp, i dag en mann som lever for å hjelpe andre.

Tekst og foto: Teresa Grøtan

_MG_5439

Historien til Richard Kiwanuka er kjent for mange. Han er 16-åringen som kom alene, kald og blodig til Norge en vinterdag i 1995 etter å ha flyktet fra Uganda. I Bergen ble han plassert på asylmottak med andre mindreårige asylsøkere. Han var langt nede, syk og deprimert. Etter noen måneder med norskopplæring, begynte han å samle inn penger for å starte et barnehjem i Uganda.

I dag er det 18 år siden Richard startet sitt første hjelpeprosjekt. Det som begynte med et barnehjem i Uganda, er blitt til to barnehjem for 400 barn, skole, voksenopplæring, fadderordning, stipender, og nå sist, i samarbeid med Kavlifondet, yrkesopplæring. I Bergen jobber han med integreringsarbeid, særlig gjennom idrett.

Trygg som barn

– Er det noe du alltid hadde visst, at du ville hjelpe andre?

– Nei, ideen kom under flukten fra Uganda. I barndommen i Uganda, da jeg hadde venner og familie rundt meg, var jeg trygg og tenkte ikke på andre. Da jeg flyktet, og selv hadde mistet hele familien min, da tenkte jeg på de to millionene barn som ikke har foreldre.

– Hvor lenge etter du kom til Norge startet du med å hjelpe?

– Så snart jeg var ferdig med norskopplæring og begynte på videregående skole, sendte jeg stipendet jeg fikk til Uganda. Det ble mye spagetti og makrell på boks på meg. Men jeg var veldig fornøyd.

– Hvordan føltes det første gang å se at du kunne hjelpe barn i Uganda?

– Jeg begynte å glemme mitt eget problem, at jeg hadde mistet mine egne foreldre. Jeg har fått mye. Det har bygget meg innvendig. Jeg kan ikke helt beskrive det.

Flukten

– Kan du fortelle litt om hva som skjedde i Uganda da du måtte flykte?

– Jeg var på skolen da min far ble drept. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne reise hjem fordi jeg sto i fare for å bli drept selv. Min tante reddet livet mitt. Jeg tror hun betalte en del penger til en mann for å hjelpe meg. Alt kom brått på, ingenting var planlagt. Jeg kom hit uten klær, uten noen ting.

– Det jeg husker, er at vi gikk lenge i mørket. Jeg hadde ikke peiling på hvor vi skulle. Vi kjørte bil, vi gikk, vi kjørte lastebil, minibuss og buss. Vi flyktet gjennom Kenya. Jeg ble satt på et fly til Norge. Da jeg landet var jeg veldig nedkjørt. Jeg kom med en kladdebok som jeg fortsatte å skrive i. Kanskje blir det en bok en gang.

_MG_5437

Stor familie

– Hvorfor ble faren din drept?

– Min far var forretningsmann. Han eide lastebiler. Forretningen var å kjøpe mat og selge det videre. Vi hadde også en del plantasjer der vi dyrket mat. Jeg kan ikke si det sikkert, men jeg tror han solgte mat til opposisjonen. Han var mot regjeringen, men han var forretningsmann, ikke politisk engasjert, annet enn at han var opptatt av barns rettigheter.

– Så du vet ikke hvorfor han ble drept?

– Det er vanskelig å si om det var regjeringen eller opposisjonen som drepte ham, jeg vil være litt forsiktig med å spekulere i det. Jeg vet ikke.

– Av familiemedlemmer i dag, hvem har du igjen?

– Den nærmeste jeg hadde, var min tante. Hun døde i fjor. Barnet til tanten min er der fortsatt.

– Men ellers er det ingen?

– Jeg har stor familie! Jeg har barnehjemmet med 400 barn, det er stor familie! Også har jeg rundt 700 i slummen som vi gir mat og utdanning til. Jeg kan si at jeg har en stor familie i Uganda.

syelever

Søm- og skomakerfag

– Du har fått støtte av Kavlifondet til yrkesopplæring. Kan du fortelle litt om prosjektet ”Gi ungdom en lysere framtid”?

– 51 prosent av befolkningen i Uganda er under 19 år. Jeg tenkte på alle som er arbeidsledige og uten utdanning. Hva om de lærer seg et praktisk fag, noe de kan ta med seg videre, tenkte jeg. Jeg vil at ungdom skal få en lysere framtid.

– Hvor langt er prosjektet kommet?

– Vi har etablert en systue med 50 symaskiner. Ungdommene får ett års intensiv opplæring. De får med seg symaskinen når de er ferdige. Når du har dine egen symaskin, kan du nå så langt som bare det.

Oppdage muligheter

– Men markedet mettes vel etter hvert? Alle kan ikke leve av å sy?

– Dette prosjektet skal få ungdommene til å tenke annerledes. Det skal lede dem ut av slummen og fattigdommen. Ungdommene skal oppdage flere muligheter. De betaler tilbake det symaskinen koster ved å sy skoleuniformer som vi kjøper og selger videre.

– Hvordan går det med skomakeropplæringen?

– Vi har kjøpt inn maskiner. Prosjektet startet i desember 2015, da begynte vi med de første 10. Vi har rekruttert syv stykker fra slummen, to fra barnehjemmet og en som bor i nærheten av skolen.

– Dette prosjektet fra Kavlifondet gjør at vi hjelper ungdommene hele veien. Vi stopper ikke halvveis.  Vi er med på å bygge landet. Vi setter dem i stand til å ta vare på sine egne barn igjen.

– Hvordan kom du først i kontakt med Kavlifondet?

– Jeg hadde prøvd en gang tidligere, uten å lykkes. Men i fjor skrev jeg litt om organisasjonen og meg selv til daglig leder Inger Elise Iversen. Da fikk jeg treffe henne og presentere prosjektet mitt. Deretter sendte jeg inn søknad. Kavlifondet er en viktig sponsor. Jeg har også Marianne Rieber og finansmannen Torstein Tvenge med på laget. Og Cecilia Brækhus er vår goodwill-ambassadør.

20150618_135804

Richard Kiwanuka sammen med en av elevene han har støttet siden hun bodde på barnehjemmet. Nå har hun tatt eksamen på universitetet.

Reddet av boksing

– Du kom hit selv som flyktning. Nå hjelper du mange. Hva gjorde at du klarte det?

– Jeg hadde venner, familie og identiteten min i Uganda. Jeg mistet alt. Da jeg kom hit, fikk jeg ikke sove om natten, jeg skrek, jeg løp ut. Jeg fikk ikke noe særlig hjelp. Av de tre enslige asylsøkerne jeg bodde sammen med, er en død av overdose, de to andre er inn og ut av fengsler.

– Det som reddet livet mitt, var idrett. Jeg kom inn i boksemiljøet. Jeg fikk sove igjen. Jeg fikk appetitten tilbake. Jeg klarte å tenke at jeg ikke kunne endre det som hadde skjedd, men jeg kunne gjøre noe med det som kom. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.

Cecilia Brækhus er en viktig støttespiller for Richard Kiwanuka. Se intervju med henne i Kampala, Uganda: http://www.sporten.com/video/cecilia-braekhus-savner-engasjement-fra-idrettsprofiler-enkelte-er-pa-feil-kurs

Les mer om organisasjonen Bring Children from Streets