Angst starter tidlig – og varer lenge
– Barneangst forsvinner sjelden av seg selv, sier Dr. Tessa Reardon ved Universitetet i Oxford.
Ubehandlet kan angst legge en tung skygge over livet: skolegang, jobbmuligheter, relasjoner og helse
kan rammes langt inn i voksenlivet.
– Vi vet at det starter tidlig – ofte så tidlig som fem og et halvt år, legger hun til. – Skal vi virkelig gjøre en forskjell, må vi gripe inn tidlig.
Siden 2020 har Reardon ledet en av de største studiene noensinne på forebygging av barneangst. Prosjektet testet en enkel idé: Kan et digitalt støtteprogram for foreldre hindre at barn i risikosonen utvikler angstlidelser?
Svaret er ja – og til en pris helsevesenet kan leve med.
Hjelpen hjem til foreldrene
I stedet for å vente på at foreldre selv tar kontakt, snudde forskerne hele logikken på hodet.
– Vi gikk til dem, sier Reardon. – Ved å tilby støtte direkte gjennom skolene, ble det enklere å finne familier som trengte hjelp – og gi den tidlig.
Foreldrene fylte ut spørreskjemaer som avdekket kjente risikofaktorer: sjenanse, høy grad av bekymring hos barnet – eller foreldrene selv. Men forskerne lette ikke etter «hverdagsbekymringer».
– Vi var ute etter barna med reell risiko for å utvikle en klinisk angstlidelse, understreker hun.
Tallene bak forskningen
• Barn i alderen 4–7 år
• 95 skoler i Storbritannia
• Over 15 000 barn, hvorav 2000 ble screenet
• Rundt 1000 barn identifisert som høyrisiko
• 75 prosent av foreldrene sa ja til å delta
Barna ble tilfeldig fordelt i to grupper:
• Den ene fikk tilgang til et digitalt foreldreverktøy kalt OSI (Online Support and Intervention for child anxiety)
• Den andre fikk skolens ordinære oppfølging
OSI ga foreldre verktøy og veiledning fra terapeuter, og hadde også en app med støttefunksjoner for barna.
Resultatet?
• Ett år senere hadde 6,8 prosent av barna i OSI-gruppen utviklet angstlidelse, mot 11,5 prosent i kontrollgruppen.
• Barna viste færre symptomer på usikkerhet og unnvikelse.
• Foreldrene følte seg tryggere i rollen som støttespiller.
• Helseøkonomene slo fast at tiltaket er kostnadseffektivt.
– Dette er akkurat den typen dokumentasjon politikerne trenger, sier Reardon. – Vi har vist at det både virker og lønner seg.
Skal ut i hele Storbritannia
Studien ble lagt opp med praktisk bruk i tankene. Kavlifondet stilte tydelige krav: Forskningen måtte ikke bare dokumentere effekt – den måtte kunne tas i bruk.
Med ny finansiering planlegger Reardon nå å rulle ut modellen i hele Storbritannia, via de psykiske helseteamene som allerede jobber i skolene. Teamet utvikler også verktøy og opplæring for lærere og andre fagpersoner.
Neste skritt blir å se hvordan metoden kan tilpasses flere psykiske utfordringer, som atferdsvansker. En viktig oppgave blir å sikre at også familier med dårligere økonomi får tilgang – deltakelsen var lavere i disse gruppene.
Ringvirkninger langt utover tallene
For Reardon selv har prosjektet vært avgjørende for å utvikle seg som forsker. Flere unge forskere har også fått en «karrierestart» gjennom studien, og mange er nå på vei inn i PhD-løp eller klinisk utdanning.
Samarbeidet med skolene har lagt grunnlaget for et nasjonalt nettverk av forskning og praksis.
Takket være Kavlifondets krav om åpen tilgang er hele datasettet fritt tilgjengelig for andre forskere. Allerede nå brukes det til nye prosjekter – blant annet for å utvikle bedre måleverktøy for angst hos barn.
En modell for fremtiden
– Dette er nettopp den typen effekt vi håper på, sier Ingrid Paasche, daglig leder i Kavlifondet. – Målrettet forskningsstøtte kan skape endringer både i politikk og i barns liv.
Rune Mørland, strategi- og utviklingssjef i Kavlifondet, er enig:
– Dette er ikke bare en vellykket pilot. Det er en modell for tidlig og kostnadseffektiv innsats – og den er allerede i ferd med å forme britiske helsetjenester.
Studien er avsluttet, men dette er bare de første ringene i vannet.
FAKTA: Kavlifondets helseforskningsprogram
• 172 millioner kroner delt ut til forskning på barn og unges psykiske helse (2017–2024)
• Midlene går til prosjekter som gir reelle gevinster for pasienter, familier og fagfolk
• Alle prosjekter bygger på kunnskapshull identifisert sammen med forskere og brukere
• Siste tildeling ble gjort i 2024 – men arbeidet med formidling og effekt fortsetter