Kronikk: Hvordan unngå bortkastet helseforskning?

Hvis du har 25 millioner du ønsker å bruke på helseforskning, hvordan dele dem ut?

Tekst: Jan-Ole Hesselberg, Ida Svege og Aksel Mjøs.
Kronikken ble publisert i Aftenposten 7 okt. 2017.
Bilde fra Aftenposten.

I 2009 publiserte Iain Chalmers og Paul Glasziou artikkelen «Avoidable waste in the production and reporting of research evidence» i det prestisjetunge tidsskriftet The Lancet.

85 prosent er bortkastet

Der dokumenterer de at anslagsvis 85 % av helseforskningen er bortkastet og at det kunne vært unngått.

Årsakene til dette høye tallet er flere, men ifølge Chalmers og Glasziou bygger ny forskning i overraskende liten grad videre på tidligere forskning innen samme område. En studie fra 2011 så nærmere på hvor ofte publiserte kliniske studier refererer tidligere kliniske studier som omhandler samme forskningsspørsmål.

I omtrent halvparten av tilfellene ble ingen eller bare en tidligere studie sitert, uavhengig av antallet tilgjengelige studier. Heller ikke studienes kvalitet har mye å si for fremtidig siteringshyppighet. Derimot har studiene som støtter forskernes egne hypoteser vesentlig større sannsynlighet for å bli sitert.

Disse tendensene øker faren for at forskning gjentas unødig. I en publikasjon fra 2009 så man nærmere på studier som omhandlet bruk av legemiddelet aprotinin for å begrense blødninger ved hjertekirurgi. Forfatterne konkluderer med at 52 av 63 studier var overflødige og at over 5600 pasienter ble utsatt for unødig placebo- eller annen kontrollbehandling.

Hva kan gjøres?

Problemet får stadig større oppmerksomhet, og i 2014 publiserte The Lancet et eget nummer om bortkastet helseforskning. Chalmers bidro denne gangen med en artikkel om hvordan man kan bekjempe bortkastet forskning ved å prioritere på andre måter. Konklusjonen er blant annet at «investeringer i ny forskning alltid bør komme etter en systematisk vurdering av det eksisterende kunnskapsgrunnlaget» og sikter med dette til såkalte systematiske oversikter.

Systematiske oversikter er kunnskapsoppsummeringer som gjøres på en bestemt måte. Det søkes på systematisk vis etter all forskning som er utført innenfor et område (også den forskningen som ikke er publisert), for så å gi et samlet og mest mulig uhildet bilde av hva den tilgjengelige forskningen sier.

Metoden er blitt gullstandarden innen forskningen på effekt av helsetiltak. Nettopp fordi enkeltstudier er sårbare for feil, og fordi begrensede utvalg av dem ofte gir et skjevt bilde av kunnskapsgrunnlaget.

Hvordan Kavlifondet løser det

I år skal Kavlifondet dele ut 25 millioner til helseforskning i Kavli-landene Norge, Sverige, Finland og Storbritannia. Det er en beskjeden sum i den store sammenhengen, men ønsket om å unngå «waste» er like fullt sterkt. I samarbeid med ExtraStiftelsen er det derfor gjennomført betydelige endringer i hvordan forskningsmidlene deles ut.

Inspirert av Chalmers artikler startet årets utlysningsprosess med at Kavlifondets styre valgte et overordnet satsingsområde (psykisk helse hos barn og unge) for bevilgningene de neste tre årene. Deretter gikk et fagutvalg gjennom oppdaterte systematiske oversikter for å identifisere sentrale kunnskapshull. 22 kunnskapshull ble identifisert.

Men ikke alle kunnskapshull må tettes, og derfor er det også behov for en prioritering blant kunnskapshullene. De som skal nyttiggjøre seg kunnskapen, enten det er pasienter, pårørende eller helsepersonell, bør få uttale seg og ha innvirkning på hvilke forskningsspørsmål det er viktig å besvare.

Kunnskapshullene, ble derfor oversendt seks interesseorganisasjoner, som vurderte og prioriterte de foreslåtte kunnskapshullene. Til slutt ble de 10 høyest rangerte kunnskapshullene inkludert i utlysningen av forskningsmidlene.

Søknadsfristen gikk ut onsdag 4. oktober, og nå ligger 31 solide søknader som dekker etablerte og relevante kunnskapshull, klare til å vurderes for finansiering.

Mer styring

Med fornyet bevissthet rundt forskningsfinansiering og etablering av en strukturert fremgangsmåte med hovedmålsetting om å støtte nyttig forskning og redusere den bortkastede, er Kavlifondet trolig et skritt nærmere å sikre at forskning er forankret i reelle kunnskapshull og at den har relevans for brukerne. De kommende evalueringene vil vise om denne prosessen virkelig gjør at vi oppnår vår målsetning.

Forskning er en ressurs under stort press. Vi har langt flere gode prosjektideer enn vi har anledning til å finansiere, og som studiene viser, er det gode grunner til ta mer styring med de prioriteringene som gjøres. Vi oppfordrer derfor alle institusjoner og finansiører til i større grad å legge systematiske oversikter og brukerprioriteringer til grunn for fremtidige prioriteringer av helseforskningen.