Tekst: Kari Sørland, Hanne Eide Andersen
Foto: Haukeland Universitetssjukehus
Med støtte fra Kavlifondet har forskningsgruppen for myalgisk encefalomyelitt/kronisk tretthetssyndrom (ME/CFS) ved Haukeland Universitetssjukehus under ledelse av legene Øystein Fluge og Olav Mella, i samarbeid med Alexander Fosså ved Radiumhospitalet, gjennomført en studie med utprøvende behandling med cellegiften cyklofosfamid ved ME/CFS.
Studien ble gjennomført i perioden 2015-2017, og resultatene etter lang tids oppfølging er nå publisert i tidsskriftet Frontiers in Medicine.
– Hovedkonklusjonen i studien er at behandling med cyklofosfamid er gjennomførbar hos pasienter med ME/CFS, sier førsteforfatter Ingrid Gurvin Rekeland, som er lege i forskningsgruppen.
– 22 av 40 pasienter som startet behandling i studien, rapporterte en klinisk bedring, og det var få uventede bivirkninger
Trenger større studier
Ifølge førsteforfatter Rekeland må resultatene likevel tolkes med forsiktighet:
– I denne studien mottok samtlige deltakere studiemedisinen cyklofosfamid, og vi har ingen kontrollgruppe å sammenligne med, sier hun.
– For å bekrefte – eller avkrefte – om dette er en god behandling for pasienter med ME/CFS, må det gjennomføres større studier med en kontrollgruppe som mottar annen behandling eller placebo. Det er derfor viktig å understreke at vi ikke kan anbefale behandling med cyklofosfamid før det har vært gjort videre utprøving, sier Rekeland.
Slik ble studien gjennomført
Deltakerne oppfylte de diagnostiske Canada-kriteriene for ME/CFS og hadde mild-moderat, moderat, moderat-alvorlig eller alvorlig grad av sykdommen.
Pasienter med mild eller svært alvorlig grad var utelukket fra deltakelse. Snittalder var 41,7 år, og halvdelen av deltakerne hadde vært syke i minst ti år.
Behandlingen besto av seks intravenøse behandlinger med cyklofosfamid som er en cellegift som også brukes i kreftbehandling og i behandling av enkelte autoimmune sykdommer.
– Cyklofosfamid påvirker særlig cellene i immunforsvaret, uten at vi kjenner den eksakte mekanismen for hvordan medisinen lindrer sykdom hos den enkelte, forteller Olav Mella, som sammen med Øystein Fluge leder forskningsgruppen for ME/CFS ved Haukeland Universitetssjukehus.
Etter behandlingsperioden på seks måneder ble deltakerne kontrollert jevnlig i et år, og deretter med utvidet oppfølgning i 2018 og 2019.
Underveis i studien tok deltakerne regelmessig blodprøver, de fylte ut skjema for egenvurdering av funksjonsnivå og symptomendring, og de målte sitt fysiske aktivitetsnivå (antall skritt) ved hjelp av et aktivitetsarmbånd.
Resultater
- 22 av 40 pasienter (55 prosent) rapporterte lett-moderat, moderat eller betydelig bedring av typiske ME/CFS-assosierte symptomer gjennom minst seks sammenhengende uker, og fylte dermed kriteriene for klinisk effekt (respons).
- Ved hjelp av skjemaet SF-36, som er mye brukt for å måle livskvalitet i kliniske studier, rapporterte deltakerne samlet en gjennomsnittlig bedring fra 33 til 52 poeng på en skala fra 1 til 100, der snittet i normalbefolkningen ligger rundt 84 poeng.
- For de 22 deltakerne som opplevde bedring i ME/CFS symptomer, var endringen fra 35 til 70 i snitt.
- Tilsvarende ble det hos disse 22 pasientene målt en gjennomsnittlig økning av fysisk aktivitet fra cirka 3600 til nesten 5600 skritt per døgn etter 18 måneder.
- Seks av deltakerne hadde alvorlig ME/CFS. Ingen av disse opplevde respons etter studiens kriterier.
- Av de 22 som opplevde bedring, rapporterte 15 at de fortsatt var i klinisk bedring fire år etter studiestart.
Akseptabel bivirkningsprofil
De vanligste bivirkningene i studien var kvalme og generell sykdomsfølelse i dager eller uker etter hver behandling.
– Generelt rapporterte deltakerne mer kvalme og uvelhet enn det vi typisk ser hos kreftpasienter som får tilsvarende doser, forteller Rekeland.
– Dette kan ha sammenheng med at ME/CFS-pasientene generelt kan være sensitive for både medikamenter og fysiske belastninger.
En annen forventet bivirkning ved cyklofosfamid er påvirkning av kvinners menstruasjonssyklus. To kvinner i 40-årene opplevde fremskyndet overgangsalder, og ytterligere to hadde uregelmessig menstruasjon ved utgangen av studieperioden.
Det var få alvorlige hendelser rapportert i studien. Forfatterne konkluderer med at bivirkningsprofilen var akseptabel, selv om behandlingsperioden var krevende for pasientene.
Sammenheng mellom genvarianter og bedring?
I en nylig studie undersøkte Asgeir Lande sammen med flere andre forskere en gruppe gener, HLA-genene, som er sentrale i reguleringen av immunforsvaret, hos pasienter med ME/CFS.
Lande fant at to spesifikke genvarianter dukket opp oftere hos ME/CFS-pasienter enn hos friske kontrollpersoner. I cyklofosfamid-studien hadde 30 prosent av deltakerne én av disse «risiko»-variantene.
Videre viste resultatene at 83 prosent (10 av 12) deltakere som testet positivt for en slik genvariant, rapporterte bedring i studien, sammenlignet med 43 prosent (12 av 28) som ikke hadde noen av disse HLA-variantene.
– Dette kan peke mot en mulig sammenheng mellom disse genvariantene og behandlingseffekt av cyklofosfamid. En slik sammenheng mellom HLA-gener og behandlingseffekt har man sett i noen andre autoimmune sykdommer, sier Rekeland.
– Selv om tallene er for små til å kunne trekke bastante konklusjoner, er dette et område som bør undersøkes videre i en fremtidig studie, mener hun.
Hva betyr disse resultatene?
– Vi kan ikke trekke endelige slutninger om effekt av cyklofosfamid på bakgrunn av denne studien, istemmer Øystein Fluge.
– Resultatene er interessante, men må likevel tolkes med varsomhet. Cyklofosfamid er et medikament som har bivirkninger, understreker Fluge.
– Nå arbeider vi videre for å belyse sykdomsmekanismene og identifisere pasienter med en sannsynlig immunologisk bakgrunn for sykdommen, samt for å utvikle bedre metoder for å karakterisere den enkeltes sykdomsforløp og eventuell endring etter behandling, sier han.
Målet er å gjennomføre videre studier med medikamenter i behandling av ME/CFS.
– Selv om studien alene ikke gir grunnlag for å gi cyklofosfamid utenfor kliniske studier, gir den sammen med stadig flere basalstudier, nok et hint om at immunsystemet er sentralt i sykdomsmekanismene ved ME. Derfor er et hovedfokus i nåværende fase å bedre forstå rollen til det svært komplekse immunapparatet, kommenterer Olav Mella.
BAKGRUNN Støtte fra Kavlifondet
Kavlifondet har bidratt med finansiering av frikjøp av lege og studiesykepleier til gjennomføring av behandling og oppfølgning av deltakere i studien.
I tillegg har Kavlifondet, som en del av sin langsiktige støtte til forskningsgruppen ved Haukeland Universitetssjukehus sin biobank, bidratt til arbeidet med biokjemiske og genetiske analyser av blodprøver fra pasienter som deltok i studien.
Les mer: Kavlifondets samleside om støtten til forskning på ME/CFS
