Kunstig intelligens for bedre helseforskning?

Tekst: Hanne Eide Andersen

Fra 2018-2022 skal Kavlifondets program for helseforskning dele ut til sammen 135 millioner kroner til forskning på barn og unges psykiske helse.

I den siste episoden av Tech, håp & kjærlighet forteller leder for helseforskningsprogrammet, Jan-Ole Hesselberg om en stor gjennomgang som viste at 85 prosent av all helseforskning er bortkastet.

Lytt til episoden her

Spotify
Soundcloud
Apple Podcasts

Hvordan unngår vi å støtte bortkastet forskning? Bør forskerne selv få bestemme hva de skal forske på? Eller bør det forskes mer på det folk flest trenger å vite mer om? Og stemmer det at flere menn får penger til forskning enn kvinner, kun fordi de er menn?

Kavlifondets helseforskningsprogram ble til gjennom en samarbeidsavtale mellom Stiftelsen Dam hvor Jan-Ole arbeider til daglig som programsjef. Hans kollega fra Stiftelsen Dam, Ida Svege er seniorrådgiver i helseforskningsprogrammet.

Les mer: Kronikk: Hvordan unngå bortkastet helseforskning?

Les mer: Viderefører samarbeid for nyttig helseforskning

I samarbeid har de og Kavlifondet utviklet et program som er spesialdesignet for å unngå bortkastet forskning. Programmet, som har høstet ros i fagmiljøer, har som mål å identifisere reelle kunnskapshull i en prosess som involverer både fageksperter og brukere.

Fra venstre Inger Elise Iversen, Ida Svege og Jan-Ole Hesselberg på lansering av Tech, håp & kjærlighet. Foto: Anne Elisabeth Næss

Årsaker til at helseforskning blir bortkastet kan være dårlige metoder, at forskerne ikke publiserer resultatene fra forskningen eller at prosjektene ikke retter seg mot noe som faktisk er nyttig for de som skal bruke forskningen.

– Det er et kjempestort problem. Det brukes milliarder over hele verden på helseforskning, og det er penger som trengs sårt til god forskning, sier Jan-Ole.

Men hvorfor er det sånn? Hva er det som avgjør hvilke forskningsprosjekter som får støtte?

– De som skal vurdere prosjektene er veldig ofte ikke enige i det hele tatt, påpeker han.

Jan-Ole er opptatt av beslutningspsykologi, altså hva som påvirker menneskers vurderinger, og hvordan dette preger hvilken forskning som får støtte. Holdninger til kjønn, etnisitet og yrkestitler kan prege vurderingene vi gjør, noe som igjen kan resultere i forskjellsbehandling og at noen grupper blir underrepresentert i forskningen.